Til Heksa - Fra Heksa. Grattis!

Idag er jeg 33 år! Hipp hipp!

Og siden jeg er rævva på nyttårsløfter, skal jeg har bursdagsløfter istedet. 

Dette er årets;

1: Gjør noe nytt, aller helst noe jeg er redd for, så ofte som mulig.

2: Utfordre inngrodde tankemønstre. Ikke la den idiotstemmen bakerst i bevisstheten få fortelle meg at jeg ikke duger.

3: Ikke bruk mat som trøst - face angsten istedet. Litt grinings blir det sikkert, men det takler jeg.

4: Se mine fantastiske, hjertevarme, vakre, überkule venninner oftere. 

5: Lær stadig nye ting. Og les mer!

Vidundermedisin mot alt som er teit!

Denne funker mot hodepine, bekymringer, feber, kvinnfluensa og generell utilpass.

Hva skulle jeg vel gjort uten min lille Felix?

Jeg har en sønn.

Jeg har to døtre også, men nå skal det altså handle om denne sønnen.

Han er fire og et halvt år, og først nå begynner det å demre for meg at jeg har tatt meg vann drøyt over hodet.

Stappmette, rolige unger. Happy times. 

Stinn av hormoner og med babymagen oppunder haka så jeg for meg denne lille mannen in spe som skulle ta del i hverdagen vår. 

Han skulle få sin fars fregner og rolige temperament. 

Han skulle bli en kul liten fyr som jeg kunne leke sjørøver sammen med.

Jeg handlet lyseblått og innbilte meg at å være mor til en gutt er da null stress for ei som på barneskolen heller gjorde faenskap sammen med gutta, enn å hoppe paradis og sniffe neglelakk med jentene.

Smooth sailing!

Å posere når familiebildet skal tas.

Det ble ikke helt sånn. Ikke sånn i det hele tatt, faktisk.

Jeg har en veldig kul sønn, men han ser ikke moroa i å leke sjørøver med sin hauggamle mor.

Ikke har han sin fars rolige temperament heller - han snakker konstant med caps locken på og er kretsmester i tung surving.

Hans yndlingsord er "HÆÆ?!", helst skreket av sine små lungers fulle kraft inn i mitt allerede numne øre.

- Husk å være stille, for Bella sover.

- JADA, MAMMA! JEG SKAL VÆRE KJEMPESTILLE, JEG!

Han fikk i det minste sin fars fregner.

Og han er veldig kul, denne mini-mannen som driver meg til vanvidd med sandfylte joggesko, frihåndsdemontering av action-leker og stadige ellevetall under nesa. 

Han er den kuleste fyren jeg noensinne har truffet. 

Søt er han også, den lille radden.

Vinteridyll. I alle fall i FEM minutter.

Men har altså begynt å innse at jeg har begitt meg ut på en helt sinnssvakt eventyr, med bind for øya, uten retningssans og med en gryende hodepine som kommer til å blomstre i resten av mine leveår. 

Faen. Jeg har en liten MANN.

Kvinnfluensa og slanketanker

Jeg har fått feber og forkjølelse
i presang av ettåringen min. 

Nevnte jeg at det er
gruuhuusomt synd på meg?

Det er i slike stunder jeg tenker at 

"fy faen, jeg skal begynne 

å ta vare på skrotten min! 

Trene oftere, spise vettigere, 

høre på legen!"

Kanskje jeg faktisk skulle 

gjøre det denne gangen?

Bah.

Interiørsnobberi

Det skal være stilrent. 

Sykehushvitt, reinpussa sølv, 

Bengalakkblankt svart. 

Rene pene flater, ingen fingeravtrykk.

Eller så skal det være så inn i granskævven hjemmekoselig. 

Hvitmalte liksomslitte tremøbler, 

oppbyggelige sitater, 

bleike blomster i en gammel sinkbalje.

Eller fargerikt. 

Fugler og retromønstre, 

masse små detaljer, 

nips og stæsj plassert 

med pinlig presisjon. 

Søttitallstapet og femtitallskopper.

Da jeg var en liten snott på 18-20 år, 

snobbet vi på følgende måte;

Klær skulle handles på Frelser’n eller arves, 

og de måtte IKKE være 90tallsfargerike. 

Svart, militærgrønn, mørklilla 

og nitrist brun kunne brukes.

       

      Gardiner var komplett unødvendig

 så lenge man hadde en sarong å henge i vinduet.

     Stearinlys i gamle vinflasker, 

helst med så mye rennende stearin som mulig. 

Taklamper var sjelden i bruk.

 Man hang på Studentkroa og 

liksomleste Klassekampen og 

snakka dritt om dagens overfladiske samfunn.

    Man drakk svart kaffe 

enten man likte det eller ikke.

 Alt som kom fra India var kult.

Man dyrket Ambjørnsen 

og Cypress Hill, 

og mangt et nachspiel førte 

til heftige krangler mellom 

de som var for og de som var 

mot legalisering av ymse substanser.

  På veggene 

(i hybelen, selvfølgelig) 

hadde man plakater av 

Che Guevara, Munch, 

Buddha og Ghandi.

Vi levde i en liten drømmeboble av 

for lengst svunnet søttitall 

og trodde vi kunne alt. 

Vi var generasjonen som 

skulle bringe fred og

 opplysning inn i verden igjen, 

intet mindre.

Vi så ned på våre jevnaldrende

 som fulgte klesmote og

 likte å gi inntrykk av 

at de hadde penger 

– vi var jo såååå mye mer ekte! 

Vi surmulte over 

våre sprukne kaffekopper 

med viktig mine.

Dagens små snotter på 18-10, derimot – dem føler jeg jaggu med. 

For et jævla press! 

Da min generasjon var 

i den verste idiotalderen,

 hadde vi takke faen ikke 

dagbøkene våre liggende på nett. 

Ikke fikk hele verden kikke

 inn i hyblene våre heller

 – og de som var på besøk der 

var ofte såpass drita/høye/bakfulle 

at de neppe ville klart å gjengi 

hva de hadde sett der inne.

Så når jeg kikker i interiørbloggene 

til unge damer, 

er jeg glad at jeg er 

ei gammal kjerring, 

og ikke har et 

lettpåvirkelig pikesinn lenger.

Vårt hjem er akkurat så 

rotete som man kan forvente 

når en fordums wannabe-hippie 

og en herre fra et møblert hjem 

deler livet. 

Det ligger leker og klær overalt,

 vi har potteplanter i alle 

variasjoner over temaet Død.

Så til alle dere flinke 

– for DET er dere! –

 unge kvinns som gir 

oss vanlige dødelige 

muligheten til å beundre 

nytapetserte stuer 

via bloggen deres; 

takk for titten, 

og senk skuldrene. 

Drit i hva din omgangskrets

 mener er riktig. 

Hvis det gjør deg happy

 å ha en råååsa vegg, 

så kjøp maling!

Tante Blås bøker

Jeg er blitt utplassert av NAV, med meget stort hell.

Jeg jobber hos Tante Blå Gjenbruk tre dager i uka, en trivelig bruktbutikk der jeg har tatt på meg å få orden i bøkene.

Dette av rent egoistiske hensyn, selvsagt – jeg elsker bøker!

Noen av bøkene som ender opp hos oss, er sånne som tilsynelatende ingen vil ha. Utdaterte eller politisk ukorrekte, fulle av faktafeil eller bare forlengst glemt.

Topp 10 forlatte bøker

1: Johan Falkberget. Stakkars mann, hans bøker ER jo virkelig verdt å lese.

2: Diverse biografier om landsmoder Gro Harlem Brundtland – vi har banne meg snart en egen hyllemeter med “Gift med Gro”!

3: Bøker om stueplanter. Her finnes BARE utgivelser fra 70- og 80tallet, og med mindre du er spesielt interessert i vindskjeive yuccapalmer eller kortvokste St. Paulia, har du ikke gått glipp av noe.

4: “Familiens legebok” fra førtitallet– innledes med et svart/hvitt foto av en alvorlig herremann i hvit frakk, som blant annet kaller homofili for en “sygdom av ukjent opprindelse”.

5: Misjonærbiografier med titler som “Blant negrene”, “De spiste min mann” og “Det svarte Afrika.” Politisk ukorrekt så det suser. Ofte med bildetekster som “hottentottkvinne med fettbak.”

6: “Du har datavirus!” – elektronisk førstehjelp fra tidlig nittitall.

7: “Lag mat i microbølgeovn.” Say no more.

8: “Pelsoppdrett” – en grundig innføring i hvordan man aler opp og kverker blant annet mink. Rikelig illustrert. Utgitt på femtitallet.

9: Det Beste. For de som er for unge til å huske; Det Beste var (er?) en bokklubb for de som syntes det ga status å ha hyllene fulle av vakre bokrygger. Som oftest ble de ALDRI lest, disse stakkars bøkene. De inneholder “smakebiter” av den tids populære romaner – man får altså fire-fem romanutdrag presset sammen i èn bok. Gud vet hvorfor.

10: Leksika. Familiens Store Leksikon, Aschehougs Konversasjonsleksikon, Skattkisten, Geografisk Leksikon – de er hos oss, alle sammen. De opptar snart en hel vegg mens de langsomt venter på å dø mens de undrer seg; “Hvorfor kjøpte de meg? Jeg har jo ALDRI vært åpnet?!”

Men hey - vi har også masse GODE bøker, 

så sleng gjerne innom!

En fantastisk dag!

*skvulper nykokt kaffe over hele hånda og ned i den åpne oppvaskmaskinen.

Som selvsagt er stappfull av REINE ting.

Kledelig rød på lanken resten av dagen.

* stubber ei tå inn i et tungt møbel – det forresten merkelig hvor mye man kan styrtblø fra noe så ubetydelig som ei tå!

I noen bannende minutter var jeg sikker på at faenskapen var brukket, noe jeg egentlig ikke hadde tid til å undersøke nærmere, etter som jeg måtte forhindre at mitt yngste avkom spiste kattesand.

*kveller ut omlag en desiliter chiliolje på foten (den som ikke allerede lider under nylig stubba tå).

Sklir i svineriet og får drittvondt i kneet.

* yngste avkom har tenkt på saken og kommet fram til at hun er faktisk så forbanna over å bli nektet fri tilgang til kattesand at hun bestemmer seg for å skrike uavbrutt i nærmere halvannen time.

Ethvert forsøk fra min side på å få henne i bedre humør møtes med rasende protest.

* eldste avkom har skuldrene rundt tinningene på grunn av all vrælingen, og sendes ut for å leke med mellomste avkom, med løfte om å få stikke bort til ei venninne seinere på dagen.

Nå har den minste sovnet, den mellomste er på tur med sin far og den eldste er hos venninna si. 

Og jeg skal finne meg noen hodepinetabletter.

Er mødre verdens dummeste målgruppe?

Jeg har reprodusert.

Jeg har tilgang på internett.

Dette gjør at jeg tryner rett inn i målgruppa til idiotnettsider som klikk.no.

La meg dele av det HAV av nyttige ting man kan få vite på nevnte nettside!

* Hertuginnen av Cambridge har gått til innkjøp av sesongens hotteste bukser.

(Virkelig? Oi, det var nyttig info, all den tid man omgås fiffen!)

* Stadig flere høygravide tar brasiliansk voks som en forberedelse til fødselen. 

(...fordi det er så gode muligheter til å flæshe bikinien på barsel??)

* Barna dine blir såret når du er mye på facebook og sender sms. 

(Jeg sender aldri sms via Facebook. Problem løst.)

* Derfor blir pappa fotballpøbel.

(Mor er naturligvis ikke interessert i barbarisk lagspill.)

* Thailand er ikke bare sol og bad, men også elefanter, templer og markeder. 

(Nææææ! Dette er forøvrig den Euro-hviteste setningen jeg har lest på lenge.)

Men øverst på pallen troner denne;

* ‎Babyer trenger luft, mener eksperter.

Nå sitter dere kanskje med det inntrykk at folkene på klikk.no ikke gjør annet enn å skrive vissvass, men det skal de faktisk IKKE ha på seg. Såpass rettferdig må jeg være.

Mesteparten av møkka de spar opp er kåppi-pæista fra andre "artikler" på nett, og en god dose bullshit finner de dessuten på de mange mammaforum som de vaker rundt i. (Hvilket bringer oss over i problemstillingen "hvor mange kaklende gale hønsehjerner har tilgang på internett", men jeg tror bare ikke jeg orker akkurat ikveld.)

Hjernen min har en drittjobb.

Idag er angsten på besøk igjen. Den kødden.

I den anledning vil jeg poste noe jeg klorte ned sist han stakk innom.

Hjernen: Imorgen blir det TRAVELT med MYE å GJØRE og Bjørn kommer ikke hjem før SEEEEINT!  

Angsten: Å faen. Best vi ikke går og legger oss da. Kom, så sitter vi oppe og gruer oss til morgendagen og graver oss ned mens vi lurer på åssen i heite det skal gå, for det KAN jo ikke bli bra, og dessuten så... 

Hjernen: Hold nå kjeften din. Fikk ikke du en cipralex å tygge på?  

Kroppen: Hold kjeft begge to!  Det var da helvete til mas?! Hvordan skal jeg få slappa av nå - jeg hadde nettopp løsna nakken litt, og så begynner dere to...  

Angsten: Ånei. Åneiåneiånei - nå har jeg ødelagt alt igjen!  Jeg...jeg tror det er best jeg roper på søstra mi...

Kroppen og Hjernen:   DRIT I DET!!!

Angsten: Å, se! Der kommer hun, nå blir alt så mye bedre!  

Samvittigheten: Åååh...jeg føler meg så dårlig...  

Hjernen: Forsvinn! Se så, hush med seg! 

Kroppen: Ææææ! Kan...ikke...slappe av! Må...knyte...ryggen! 

Hjernen: Faen, Sam!  Se hva du gjorde nå! Nå får INGEN av oss sove, jævlig ålreit, takk skarru faen meg ha! 

Angsten: Om vi ikke sover, kan vi heller gruble på alt som kan gå galt og alle dumme ting vi har gjort!  Jeg husker den gangen da...

Kroppen og Hjernen: Nå holder du kjeften!   

Samvittigheten: Ånei, ikke minn meg på det...jeg tror jeg må kaste opp...  

Kroppen: Ibux og paracet - nå!  

Hjernen: Ikke faen - nå ignorerer vi de to brønnpisserne og går og legger oss! 

Angsten: Neehei, syns jeg ikke vi skal så!  Jeg syns vi skal DØGNE!  

Hjernen: Det driter jeg i, ha deg vekk!  Se, nå griner Kroppen igjen - se hva du fikk henne til å gjøre, nå er alt sammenknytt her igjen!  

Samvittigheten: Kan dere si ifra når dere har funnet ut om vi skal sove eller ikke?  Begynner å bli ille sliten av å bli dratt opp til alle døgnets tider, altså...

Kroppen: Buuuhuuuuuhuhuhuhu....  

Hjernen: Å for en ubrukelig gjeng dere er! Makan! Jeg går iallfall og legger meg, jeg har et kryssord å krangle med. Så kan dere bare sitte her og gnu.   Kom igjen, Kroppen - du har henda, så du må bli med.

Kroppen: Uuuhuhuhuuuuubuuu...ok, da. Snufs.

Marsvintrøst i hagen.

Speil, speil, din sabla kødd...

Det hender at det er noe gæernt med speilet mitt. Som for eksempel at det er feil person som glor tilbake på meg gjennom den blanke overflaten.

Hvem ER denne kjerringa? 

Genseren har så mange babygulp-flekker at man skulle tro den hadde psoriasis. 

Håret til alle himmelretninger.

Fjeset dekorert med gårsdagens maskara, babygrøt og risp etter bittesmå negler.

WTF?

Hvor ble det av det nydusja bombenedslaget fra igår kveld? Hun billigvinsmarinerte fristerinnen som lurte med seg Husets Herre i seng enda det var noe skikkelig bra manne-tv?

Det er på sånne dager jeg trøster meg med at selv verdens deiligste damer føler seg crap innimellom.

Som for eksempel Sophia Loren her, som stirrer på Jayne Mansfields drømmepupper med misunnelig blikk.

Døden i Tights

Jeg har begynt å trene på FSC.

Dagens frivillige tortur på morrakvisten besto av yoga. Og ikke sånn pyse-yoga som undertegnede har bedrevet før, nå nei da! Dette er skikkelige greier, med lyskestrekk og hoftebrudd og det som verre er! (Iallfall føles det sånn).

La meg gjøre en ting klart; jeg er en tjukkas.
Jeg veier rundt 100 kg og er ikke høyere enn 169 cm.

Så når den blide instruktøren - altså Døden i Tights - annonserer at nå skal vi plukke fram pilatesballen og sitte litt på den, da blir jeg umiddelbart bekymra. Et kjapt overblikk forteller meg at mitt legeme er omtrent 30 kg tyngre enn de andre yogadamenes. Spørsmålet er; hvor mye tåler den stakkars ballen?

Jeg får en rød ball. Jeg setter meg ytterst forsiktig på den mens jeg for mitt indre ser røde plastbiter fyke i alle retninger etter et øredøvende smell.

Men den holder - i speilet kan jeg tydelig se at den er merkbart mer skvist enn de andre yogadamenes baller, men den holder.

"Og så legger vi oss heelt tilbake og strekker armene over hodet!" smiler Døden i Tights og får det til å se steike lett ut. Jeg planter beina i underlaget og legger meg bakover mens jeg vurderer å begynne med en mindre krevende hobby - krokodillewrestling, kanskje.

Min hevn kommer heldigvis når det skal strekkes ut like etterpå. For jeg er nemlig en myk tjukkas. Triumferende  puster jeg letta ut - bare for å registrere at ingen bryr seg. Alle er opptatt med sine egne klynkende muskler.

Og det er igrunn greit. Vi tjukkaser trenger ikke publikum til vårt strev med å bli eks-tjukkaser.

Neida, så...rydde litt, da kanskje?

Dette er scrappekroken min.

Kjære vene og herreminhatt.