Jeg har tannverk. Det burde ikke være noe problem, da kjører man på med passende mengde smertestillende og ringer tannféen så fort hun åpner.
Min tannfé er dessuten bare snill og dyktig og har ikke hevet så mye som et øyenbrynshår når jeg har stilt til time med trøstekosedyr i de svette labbene mine og dugelig med beroligende innabords. Bless her!
Men hun har en lei tendens til å ville ha betalt for sine dentale tjenester, og det er der jeg sliter litt.
For har jeg betalt purringen fra forrige besøk i stolen hennes? Meh.
Er hun såpass dumsnill at hun vil stikke spisse gjenstander inn i kjeften min før jeg har betalt nevnte purring? Meh.
Har jeg spenn til den hersens purringa? Meh.
Så jeg har selvmedisinert med Ibux og Pinex de siste ukene, siden det er et billigere alternativ.
Fordi jeg har vært så tankeløs og direkte frekk å bli fysisk og psykisk syk i ung alder, har jeg krav på minimalt med økonomisk hjelp. Dessuten har jeg begått den tabben å gifte meg - og da er det jo innlysende at verken jeg eller våre barn burde ha krav på noen som helst form for hjelp.
Det er jo en MANN i huset, må vite.
Så NAV sponser min tilværelse med omtrent 13 000,- pr mnd. Jeg setter selvsagt pris på å bo i et land der arbeidsuføre slabbedusker som meg selv får noen kroner, men likevel foresvever det meg at dette beløpet kan være NOE utilstrekkelig.
Hva dette har med tanngarden min å gjøre? Jo, dette er artig;
Det finnes en regel som sier at hvis man har tannskader som har oppstått direkte på grunn av strålebehandling - ja, da er den norske stat så greie at de spanderer hele reparasjonen av kjeften din.
Men de siste åra har det dukket opp en ny regel - Staten spanderer fortsatt, men egenandelen er nå på 1600 kroner. Per tannlegebesøk.
Eksempel på grinete kvinnfolk med hissig tannpine.
Det vil si at jeg kan enten
a - gå til tannféen min og la henne bore i vei for en femhundrelapp, ettersom det er maks det jeg har råd til. At det ikke rekker til rotfylling og annen luksus får så være.
b - ta 1600 spenn fra vårt husleiebudsjett hver gang jeg trenger en ny time hos tannféen. Hennes røntgenbilder av kjeften min forteller at jeg burde stikke innom henne minst en gang i uka.
Nå syns jeg ikke at det å ha konstant tannverk er halvparten så ille som det å måtte flytte grunnet manglende husleie, så jeg knasker Ibux og Pinex og prøver å ignorere at jeg har mistet en tann. Tenner har en lei uvane med å sprekke når deres innehaver ikke har fungerende spyttkjertler - og spyttkjertler setter ikke så stor pris på å bli bestrålt. De dauer.
Nå er jeg imidlertid lens for liksomdop, og det kjennes ut som om kjeven min prøver å sprenge seg vei ut av trynet mitt. Når denne natta er blitt til en ikke altfor tidlig morgen kommer jeg til å plage mine venner (sorry, Tanja, Tonja og Linda - dere bor nærmest!) med en bønn om lån av Ibux og Pinex/Paracet, så jeg kan få sove litt.
Radiumens sci-fi-dingsegreie. Brukes til å bestråle kreftpasienter.
Bildet er lånt fra Jomar Kuvås sin blogg.
