Vidundermedisin mot alt som er teit!

Denne funker mot hodepine, bekymringer, feber, kvinnfluensa og generell utilpass.

Hva skulle jeg vel gjort uten min lille Felix?

Bursdagskort og glass til farveblyanter

En fjortis vi er veldig glade i feiret nettopp bursdag!

Damen og uret er fra Steampunk Debutante. 

Stickles, blomster, ark og dråper

fra Scrappiness.

Bildet er skamløst stjålet fra nett, 

Victoria Frances heter kunstneren.

Ark, halvperler, lilla blonde

 og stickles fra

Scrappiness.

Fabian har fått nye farveblyanter av Bestemor og trengte noe å ha dem i.

Dette glasset pleide å romme sur agurk, 

men med litt restepapir, 

et bånd fra en gammel babykjole, 

litt stickles og småpynt, 

funker det fint blant tegnesakene.

(Det tar typ fem minutter å lage. Kottet vårt er fullt av ymse brukte glass som jeg har skrubbet reine, det verste er at jeg får jaggu bruk for dem alle...hehe.)

Takk for at du stakk innom og kikket! :o)

Bilen har flytta inn

Fabian er glad i bilen sin. 

Skulle stakkaren (bilen, ikke guttungen) 

virkelig lagres i garasjen i hele vinter?

Eller verre - bli glemt igjen ute i gården,

med gammalt regnvann og vissent løv oppi?

Det kunne vi jo ikke ha noe av! 

Men før Lille Blå fikk komme inn, 

trengte han (fortsatt bilen, ikke guttungen...) 

en skikkelig vask!

Se så - nice and clean med 

oppvaskmiddel og hageslange.

Og utstyrt med puter, pledd og 

Bellas gamle myggnettinghimmeldings 

ble Lille Blå et fint sted å slappe av.

Jeg har en sønn.

Jeg har to døtre også, men nå skal det altså handle om denne sønnen.

Han er fire og et halvt år, og først nå begynner det å demre for meg at jeg har tatt meg vann drøyt over hodet.

Stappmette, rolige unger. Happy times. 

Stinn av hormoner og med babymagen oppunder haka så jeg for meg denne lille mannen in spe som skulle ta del i hverdagen vår. 

Han skulle få sin fars fregner og rolige temperament. 

Han skulle bli en kul liten fyr som jeg kunne leke sjørøver sammen med.

Jeg handlet lyseblått og innbilte meg at å være mor til en gutt er da null stress for ei som på barneskolen heller gjorde faenskap sammen med gutta, enn å hoppe paradis og sniffe neglelakk med jentene.

Smooth sailing!

Å posere når familiebildet skal tas.

Det ble ikke helt sånn. Ikke sånn i det hele tatt, faktisk.

Jeg har en veldig kul sønn, men han ser ikke moroa i å leke sjørøver med sin hauggamle mor.

Ikke har han sin fars rolige temperament heller - han snakker konstant med caps locken på og er kretsmester i tung surving.

Hans yndlingsord er "HÆÆ?!", helst skreket av sine små lungers fulle kraft inn i mitt allerede numne øre.

- Husk å være stille, for Bella sover.

- JADA, MAMMA! JEG SKAL VÆRE KJEMPESTILLE, JEG!

Han fikk i det minste sin fars fregner.

Og han er veldig kul, denne mini-mannen som driver meg til vanvidd med sandfylte joggesko, frihåndsdemontering av action-leker og stadige ellevetall under nesa. 

Han er den kuleste fyren jeg noensinne har truffet. 

Søt er han også, den lille radden.

Vinteridyll. I alle fall i FEM minutter.

Men har altså begynt å innse at jeg har begitt meg ut på en helt sinnssvakt eventyr, med bind for øya, uten retningssans og med en gryende hodepine som kommer til å blomstre i resten av mine leveår. 

Faen. Jeg har en liten MANN.

En fantastisk dag!

*skvulper nykokt kaffe over hele hånda og ned i den åpne oppvaskmaskinen.

Som selvsagt er stappfull av REINE ting.

Kledelig rød på lanken resten av dagen.

* stubber ei tå inn i et tungt møbel – det forresten merkelig hvor mye man kan styrtblø fra noe så ubetydelig som ei tå!

I noen bannende minutter var jeg sikker på at faenskapen var brukket, noe jeg egentlig ikke hadde tid til å undersøke nærmere, etter som jeg måtte forhindre at mitt yngste avkom spiste kattesand.

*kveller ut omlag en desiliter chiliolje på foten (den som ikke allerede lider under nylig stubba tå).

Sklir i svineriet og får drittvondt i kneet.

* yngste avkom har tenkt på saken og kommet fram til at hun er faktisk så forbanna over å bli nektet fri tilgang til kattesand at hun bestemmer seg for å skrike uavbrutt i nærmere halvannen time.

Ethvert forsøk fra min side på å få henne i bedre humør møtes med rasende protest.

* eldste avkom har skuldrene rundt tinningene på grunn av all vrælingen, og sendes ut for å leke med mellomste avkom, med løfte om å få stikke bort til ei venninne seinere på dagen.

Nå har den minste sovnet, den mellomste er på tur med sin far og den eldste er hos venninna si. 

Og jeg skal finne meg noen hodepinetabletter.

En hustavle

av Carl Fredrik Prytz

Hva skulle vi vært, min elskede
uten ungene våre
vår egen videreføring
livets evige gjentatte
fornyelse utover seg selv? 

Hva skulle vi vært uten barnas behov
for uforbeholden kjærlighet
uten deres latter og tårer
og nysgjerrighet alle dager?

Hva skulle vi vært uten våkenettene
bekymringer tidlig og sent
og stadig strev for utkommet?

Selv du og jeg, min elskede
ville hatt tungt å bære
hadde ikke barna befridd oss
fra byrden av å kretse om oss selv.

Isabella Fiona ~ juni 2011