-->

tirsdag 30. august 2011

Å blogg schmogg

Jeg er ingen flink blogger - jeg gidder ikke følge reglene.

De som kjenner meg vet at jeg luker i mitt mentale villniss (forøvrig et genialt uttrykk, stjålet fra selveste Ambjørnsen), og at jeg har delt veldig mye om nevnte luking på forum.



Å skrive er nemlig mye lettere enn å prate.

Det jeg prøver å si, er at fra og med NUH! er dette en blogg som også omfatter survinga mi.

Dæven.
Hobby, humor OG surving, altså!

Braze yourself.


lørdag 27. august 2011

Interiørsnobberi


Det skal være stilrent. 
Sykehushvitt, reinpussa sølv, 
Bengalakkblankt svart. 
Rene pene flater, ingen fingeravtrykk.

Eller så skal det være så inn i granskævven hjemmekoselig. 
Hvitmalte liksomslitte tremøbler, 
oppbyggelige sitater, 
bleike blomster i en gammel sinkbalje.

Eller fargerikt. 
Fugler og retromønstre, 
masse små detaljer, 
nips og stæsj plassert 
med pinlig presisjon. 
Søttitallstapet og femtitallskopper.


Da jeg var en liten snott på 18-20 år, 
snobbet vi på følgende måte;

Klær skulle handles på Frelser’n eller arves, 
og de måtte IKKE være 90tallsfargerike. 
Svart, militærgrønn, mørklilla 
og nitrist brun kunne brukes.
       
      Gardiner var komplett unødvendig
 så lenge man hadde en sarong å henge i vinduet.

     Stearinlys i gamle vinflasker, 
helst med så mye rennende stearin som mulig. 
Taklamper var sjelden i bruk.

 Man hang på Studentkroa og 
liksomleste Klassekampen og 
snakka dritt om dagens overfladiske samfunn.

    Man drakk svart kaffe 
enten man likte det eller ikke.

 Alt som kom fra India var kult.

Man dyrket Ambjørnsen 
og Cypress Hill, 
og mangt et nachspiel førte 
til heftige krangler mellom 
de som var for og de som var 
mot legalisering av ymse substanser.

  På veggene 
(i hybelen, selvfølgelig) 
hadde man plakater av 
Che Guevara, Munch, 
Buddha og Ghandi.

Vi levde i en liten drømmeboble av 
for lengst svunnet søttitall 
og trodde vi kunne alt. 
Vi var generasjonen som 
skulle bringe fred og
 opplysning inn i verden igjen, 
intet mindre.

Vi så ned på våre jevnaldrende
 som fulgte klesmote og
 likte å gi inntrykk av 
at de hadde penger 
– vi var jo såååå mye mer ekte! 
Vi surmulte over 
våre sprukne kaffekopper 
med viktig mine.

Dagens små snotter på 18-10, derimot – dem føler jeg jaggu med. 
For et jævla press! 
Da min generasjon var 
i den verste idiotalderen,
 hadde vi takke faen ikke 
dagbøkene våre liggende på nett. 
Ikke fikk hele verden kikke
 inn i hyblene våre heller
 – og de som var på besøk der 
var ofte såpass drita/høye/bakfulle 
at de neppe ville klart å gjengi 
hva de hadde sett der inne.

Så når jeg kikker i interiørbloggene 
til unge damer, 
er jeg glad at jeg er 
ei gammal kjerring, 
og ikke har et 
lettpåvirkelig pikesinn lenger.

Vårt hjem er akkurat så 
rotete som man kan forvente 
når en fordums wannabe-hippie 
og en herre fra et møblert hjem 
deler livet. 
Det ligger leker og klær overalt,
 vi har potteplanter i alle 
variasjoner over temaet Død.

Så til alle dere flinke 
– for DET er dere! –
 unge kvinns som gir 
oss vanlige dødelige 
muligheten til å beundre 
nytapetserte stuer 
via bloggen deres; 
takk for titten, 
og senk skuldrene. 
Drit i hva din omgangskrets
 mener er riktig. 
Hvis det gjør deg happy
 å ha en råååsa vegg, 
så kjøp maling!