-->

torsdag 29. september 2011

Vidundermedisin mot alt som er teit!

Denne funker mot hodepine, bekymringer, feber, kvinnfluensa og generell utilpass.
Hva skulle jeg vel gjort uten min lille Felix?

søndag 18. september 2011

Settekasse - del II

Ta-daa!

Settekasse og gode minner

Da jeg var en liten snott, 
var jeg fryktelig fascinert av 
min tante Hild-Jorids settekasse.

Den rommet små ugler og fingerbøl 
og engler og alskens skatter, 
og hver lille ting hadde sin historie. 
Der sto parfymeflasken hun fikk 
av sin storesøster til åtteårsdagen, 
der lå båndet fra den første
blomsterbuketten hun fikk av en gutt.

Jeg lyttet med stive ører og 
store øyne mens tante Hild-Jorid 
gjorde rede for et helt liv i små hyller på veggen.

En levende minnebok med 
glede, sorg og kjærlighet. 
En SÅNN ville jeg også ha 
når jeg ble stor!

Og nå er jeg endelig blitt stor 
(hey - no fat jokes!).

Hos Søstrene Grene fant jeg en 
diiger settekasse i ubehandla finer. 
Hos Europris fant jeg god og billig acrylmaling, 
og som vanlig bruker jeg ark 
fra Scrappiness og Panduro.

Og så var det bare å klatte ivei! :oD

Ikke sur, bare konsentrert. 
Men ja, jeg vet det ser ut som 
om jeg har svelga ei sitron.


Blir jeg ferdig idag? Meh.
Blir jeg ferdig til uka? Neppe.

Men det er innmari kos!

Min kjære tante Hild-Jorid får 
dessverre ikke se hva jeg lager 
- hun fikk skyss med Døden 
en desemberdag i 2007, 
bare 48 år gammel. 
Jeg savner henne hver dag.
Hver gang jeg gjør noe kreativt, 
er hun med meg.

Og selvsagt skal jeg ha bilde 
av henne i settekassa mi, 
som hun inspirerte meg til å 
lage den gangen for mange år siden.

mandag 12. september 2011

Bursdagskort og glass til farveblyanter

En fjortis vi er veldig glade i feiret nettopp bursdag!

Damen og uret er fra Steampunk Debutante
Stickles, blomster, ark og dråper

Bildet er skamløst stjålet fra nett, 
Victoria Frances heter kunstneren.
Ark, halvperler, lilla blonde
 og stickles fra


Fabian har fått nye farveblyanter av Bestemor og trengte noe å ha dem i.
Dette glasset pleide å romme sur agurk, 
men med litt restepapir, 
et bånd fra en gammel babykjole, 
litt stickles og småpynt, 
funker det fint blant tegnesakene.


(Det tar typ fem minutter å lage. Kottet vårt er fullt av ymse brukte glass som jeg har skrubbet reine, det verste er at jeg får jaggu bruk for dem alle...hehe.)

Takk for at du stakk innom og kikket! :o)

lørdag 10. september 2011

Kort hos Tante Blå Gjenbruk

Laget av noen tapetrester,
en ødelagt blondeduk, 
knapper, perler
og utklipp
av kasserte bøker og blader.
Hurra for gjenbruk!

Bilen har flytta inn

Fabian er glad i bilen sin. 
Skulle stakkaren (bilen, ikke guttungen) 
virkelig lagres i garasjen i hele vinter?
Eller verre - bli glemt igjen ute i gården,
med gammalt regnvann og vissent løv oppi?
Det kunne vi jo ikke ha noe av! 
Men før Lille Blå fikk komme inn, 
trengte han (fortsatt bilen, ikke guttungen...) 
en skikkelig vask!
Se så - nice and clean med 
oppvaskmiddel og hageslange.

Og utstyrt med puter, pledd og 
Bellas gamle myggnettinghimmeldings 
ble Lille Blå et fint sted å slappe av.



fredag 9. september 2011

Jeg har en sønn.


Jeg har to døtre også, men nå skal det altså handle om denne sønnen.
Han er fire og et halvt år, og først nå begynner det å demre for meg at jeg har tatt meg vann drøyt over hodet.

Stappmette, rolige unger. Happy times. 

Stinn av hormoner og med babymagen oppunder haka så jeg for meg denne lille mannen in spe som skulle ta del i hverdagen vår. 
Han skulle få sin fars fregner og rolige temperament. 
Han skulle bli en kul liten fyr som jeg kunne leke sjørøver sammen med.

Jeg handlet lyseblått og innbilte meg at å være mor til en gutt er da null stress for ei som på barneskolen heller gjorde faenskap sammen med gutta, enn å hoppe paradis og sniffe neglelakk med jentene.
Smooth sailing!
Å posere når familiebildet skal tas.

Det ble ikke helt sånn. Ikke sånn i det hele tatt, faktisk.
Jeg har en veldig kul sønn, men han ser ikke moroa i å leke sjørøver med sin hauggamle mor.
Ikke har han sin fars rolige temperament heller - han snakker konstant med caps locken på og er kretsmester i tung surving.
Hans yndlingsord er "HÆÆ?!", helst skreket av sine små lungers fulle kraft inn i mitt allerede numne øre.

- Husk å være stille, for Bella sover.
- JADA, MAMMA! JEG SKAL VÆRE KJEMPESTILLE, JEG!

Han fikk i det minste sin fars fregner.

Og han er veldig kul, denne mini-mannen som driver meg til vanvidd med sandfylte joggesko, frihåndsdemontering av action-leker og stadige ellevetall under nesa. 
Han er den kuleste fyren jeg noensinne har truffet. 
Søt er han også, den lille radden.

Vinteridyll. I alle fall i FEM minutter.

Men har altså begynt å innse at jeg har begitt meg ut på en helt sinnssvakt eventyr, med bind for øya, uten retningssans og med en gryende hodepine som kommer til å blomstre i resten av mine leveår. 

Faen. Jeg har en liten MANN.

torsdag 8. september 2011

Idag får jeg visst følge på jobb

Angsten meldte nemlig sin ankomst idet jeg drasset meg ut på badet imorges.


Den kødden.


Han har ikke vist seg på over ei uke, men nå vil han absolutt være med. Han sitter klistret på ryggen min og klemmer arma rundt ribbeina mine for å kvele meg.


"Du får ikke til dette, du vettu," gliser han. 


Jeg løsner det beinete grepet hans med astmaspray og gjemmer meg i en varm dusj.


"Du er blitt så feit, dessuten er du alt for gammal til å ha lilla hår," hvisker han meg i øret idet vi passerer speilet. Jeg later som om jeg ikke hører.


Jeg SKAL på jobb idag.
En del av arbeidstreninga er nettopp å takle sånne små jævler som Angsten. Stikke ham ned i veska som om han var en helt normal ting å ha med seg, og kjekt spankulere avgårde på jobb likevel. Det blir muligens noe hyperventilering og tilløp til grining i løp av dagen - men hey! Jeg kommer iallfall til å være på jobb!


Det er vanskelig for den som ikke har kjent Angsten å skjønne sånt. "Kan du ikke bare ta deg sammen, da?" er en kommentar jeg ofte har fått.


Jo sterkere jeg blir, jo nærmere jeg er målet mitt om å mestre dette faenskapet, jo færre sånne kommentarer får jeg. Derimot får mannen min spørsmålene istedet - "Kan hun ikke bare ta seg sammen, den kona di? Hvorfor sover hun så mye?"


Det er mye rart som feiler meg, men direkte kjip er jeg IKKE. Så de som har spørsmål kan spørre MEG - dere trenger ikke bekymre dere over hva slags lat kjerringskinn kameraten deres har. Han har det faktisk ikke så verst, han er bare forelska i ei skadeskutt dame med noen diagnoser.


Og der tror jeg jaggu angsten gikk tilbake til senga og la seg - det er vanskelig for den å leve når mennesket den bor på tør være åpen og ærlig.


En god dag ønskes ALLE - uansett! 



mandag 5. september 2011

Det bor ei gal, rødhåret jente i hjertet mitt...

Hun heter Tori Amos.

Never was a cornflake girl
Thought that was a good solution
Hanging with the raisin girls


Tori Amos' nydelige musikk har fulgt meg siden jeg fikk høre Hey Jupiter på en skurrete kassett hos min barndoms mest betydningsfulle venninne i 1994. Et magisk øyeblikk.

Noen år seinere snublet jeg over Little Earthquakes på et slumrende nachspiel, og ble dønn forelska.
Så fort butikkene åpnet dagen etter sto jeg med stjerner i øya hos min faste musikkpusher
og forlangte at de skulle bestille alle fire albumene til min nyfunne kjærleik.

Siden den gang har jeg født to barn til denne musikken.

Jeg har vært lykkelig, hatt kjærlighetssorg, fått kreftbehandling, sørget, ledd, skrålt karaoke, vaska hus, overvunnet angst, lengtet og forelsket meg til denne musikken.

Jeg håper mine kjære vil begrave meg til denne musikken.


My doctor says
You just took it to the limit
And here I stand
With this sword in my hand
You can say it one more time
What you don't like
Let me hear it one more time then
Have a seat while I
Take to the sky

lørdag 3. september 2011

Kvinnfluensa og slanketanker

Jeg har fått feber og forkjølelse
i presang av ettåringen min. 
Nevnte jeg at det er
gruuhuusomt synd på meg?


Det er i slike stunder jeg tenker at 
"fy faen, jeg skal begynne 
å ta vare på skrotten min! 
Trene oftere, spise vettigere, 
høre på legen!"

Kanskje jeg faktisk skulle 
gjøre det denne gangen?

Bah.

torsdag 1. september 2011

Løvetannbarn med flere evner enn jeg trodde :o)

Jeg er altså plassert hos Blå Kors, etter mange år med virring innen systemet. NAV har ikke riktig visst hvor de skal plassere meg - og da er det jaggu godt at Blå Kors Attføringssenter tar imot sånne som meg :o)

Vi som får prøve oss ut i jobb der bærer alle en egen historie - min er kort fortalt sånn; 
trøblete oppvekst med seksuelle overgrep og ymse vold, ble tidlig alenemor, falt av utdannelsene, fikk lymfekreft, snublet innom en voldelig kjæreste, tilbragte fire år i gruppeterapi, fant mannen i mitt liv, fikk to barn med ham, giftet oss, fikk hjerneslag. Enkelt og greit, hehe.

Du kan si at noe av dette påvirker meg nok en liiiten smule.
Men det kommer seg.

Men tilbake til jobben hos Tante Blå! Det er et helt fantastisk sted å være. 
Jeg koser meg hver minutt jeg er der.


Det å kunne hente en krakk til en ihuga bokelsker som krykker til tross SKAL ha tak i romaner på nederste hylle, det er stas. Og så skravle med henne om bøker og oppdaga at vi deler synspunkt om både Hamsun og Margareth Mitchell, enda bokelskeren er omlag 40 år eldre enn meg.

Det er noe med å bonde over gamle bøker.

Vi har en hyggelig herremann innom, på evig jakt etter Agatha Christie. Vi er enig om at "Ti små negerbarn" er Agathas beste roman, og at John Dickson Carr fortjener mer oppmerksomhet.

Innimellom lurer jeg på om våre herlige kunder ved at den smilende tjukkasen som anbefaler bøker og hjelper dem å finne romaner de for lengst har glemt tittel på, ikke er ferdig med VGS engang.

Jeg strøk og strøk og var kretsmester i fravær. Satt hjemme og grein og leste rare bøker istedet.

Men i bokkroken på Tante Blå? Det er jeg suveren. Jeg vet hvor alt står, jeg har lest nesten alt. 
Det er ganske kult!

Løvetannbarn FTW!