Jeg er grinete.

Stort sett er jeg blid og fornøyd med livet, men akkurat inatt har ting toppet seg litt.

Jeg har tannverk. Det burde ikke være noe problem, da kjører man på med passende mengde smertestillende og ringer tannféen så fort hun åpner. 

Min tannfé er dessuten bare snill og dyktig og har ikke hevet så mye som et øyenbrynshår når jeg har stilt til time med trøstekosedyr i de svette labbene mine og dugelig med beroligende innabords. Bless her!

Men hun har en lei tendens til å ville ha betalt for sine dentale tjenester, og det er der jeg sliter litt.

For har jeg betalt purringen fra forrige besøk i stolen hennes? Meh.

Er hun såpass dumsnill at hun vil stikke spisse gjenstander inn i kjeften min før jeg har betalt nevnte purring? Meh.

Har jeg spenn til den hersens purringa? Meh.

Så jeg har selvmedisinert med Ibux og Pinex de siste ukene, siden det er et billigere alternativ. 

Fordi jeg har vært så tankeløs og direkte frekk å bli fysisk og psykisk syk i ung alder, har jeg krav på minimalt med økonomisk hjelp. Dessuten har jeg begått den tabben å gifte meg - og da er det jo innlysende at verken jeg eller våre barn burde ha krav på noen som helst form for hjelp.

Det er jo en MANN i huset, må vite.

Så NAV sponser min tilværelse med omtrent 13 000,- pr mnd. Jeg setter selvsagt pris på å bo i et land der arbeidsuføre slabbedusker som meg selv får noen kroner, men likevel foresvever det meg at dette beløpet kan være NOE utilstrekkelig. 

Hva dette har med tanngarden min å gjøre? Jo, dette er artig;

Det finnes en regel som sier at hvis man har tannskader som har oppstått direkte på grunn av strålebehandling - ja, da er den norske stat så greie at de spanderer hele reparasjonen av kjeften din.

Men de siste åra har det dukket opp en ny regel - Staten spanderer fortsatt, men egenandelen er nå på 1600 kroner. Per tannlegebesøk.

Eksempel på grinete kvinnfolk med hissig tannpine.

Det vil si at jeg kan enten

a - gå til tannféen min og la henne bore i vei for en femhundrelapp, ettersom det er maks det jeg har råd til. At det ikke rekker til rotfylling og annen luksus får så være.

b - ta 1600 spenn fra vårt husleiebudsjett hver gang jeg trenger en ny time hos tannféen. Hennes røntgenbilder av kjeften min forteller at jeg burde stikke innom henne minst en gang i uka.

Nå syns jeg ikke at det å ha konstant tannverk er halvparten så ille som det å måtte flytte grunnet manglende husleie, så jeg knasker Ibux og Pinex og prøver å ignorere at jeg har mistet en tann. Tenner har en lei uvane med å sprekke når deres innehaver ikke har fungerende spyttkjertler - og spyttkjertler setter ikke så stor pris på å bli bestrålt. De dauer.

Nå er jeg imidlertid lens for liksomdop, og det kjennes ut som om kjeven min prøver å sprenge seg vei ut av trynet mitt. Når denne natta er blitt til en ikke altfor tidlig morgen kommer jeg til å plage mine venner (sorry, Tanja, Tonja og Linda -  dere bor nærmest!) med en bønn om lån av Ibux og Pinex/Paracet, så jeg kan få sove litt.

Radiumens sci-fi-dingsegreie. Brukes til å bestråle kreftpasienter. 

Bildet er lånt fra Jomar Kuvås sin blogg.

Jeg - en bokbrenner.

Ikveld har jeg brent de verste bøkene jeg vet om.

Dagbøkene mine fra da jeg var under kreftbehandling.


Og jeg må si at denslags melodramatiske sysler er VELDIG undervurdert!

Det er en lettelse å kunne se setninger som "nå skal jeg straks ned til stråling" og "helvetes møkkacellegift!" forsvinne i flammene. Det er rett og slett digg.

Jeg har brukt nok tid på å se bakover og være redd for en tvangsreprise av Hodgkins lymfom - nå vil jeg kose meg med nåtiden og glede meg til fremtiden istedet :o)

Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner

Det hender at jeg får en bok i gave - det er stor stas. Venner og familie som har fått med seg at jeg elsker lesestoff skal ha digre stjerner i margen.

Like verdifullt er boktips, ettersom gode gamle Fredrikstad bibliotek er ett av mine favorittsteder.

Men så hender det at velmenende mennesker vil ha meg til å lese for eksempel Regines bok - ettersom jeg har hatt kreft.
Det vil jeg altså ikke.
Ikke fordi jeg er en kjip og kald faen, men fordi jeg orker rett og slett ikke mer kreft.

Jeg hæler heller ikke å lese "feel-good-romaner" der den vakre heltinnen får kreft og sykner deilig hen, mens hennes elskede sipper over sengen hennes fram til den lykkelige, lykkelige slutten der de gifter seg og får et bedårende barn.

Biografier av typen "slik-vant-jeg-over-sykdommen" utgår også for min del - likeså romaner der hovedpersonens sjarmerende lunefullhet skyldes tapet av sin mor/søster/whatever til kreften (det er forresten helst kvinner som stryker med av denslags i skjønnlitteraturens verden, har jeg fått inntrykk av).

Jeg er bare lei kreft.
Lei lei lei lei.

Det er nok monstre under senga i det virkelige livet om ikke jeg skal invitere flere inn i hodet mitt via bøker.

Så skål, Regine! Og alle dere andre som bukket under, spesielt dere som aldri fikk fortalt om jævelskapen dere måtte gjennom! Dere har min respekt! Men min egen lille svipptur innom Dødens forværelse har jeg dessverre ikke fått på lang nok avstand til at jeg orker å dvele ved all elendigheta deres.